av Rune Christiansen
av Rune Christiansen
Cagnone er en erfaren språkteoretiker og har skrevet særegne og omdiskuterte essays om estetikk og poesi. I ett av essayene (trykt i tidsskriftet Incognita i 1982) stiller han opp tre stilarter for poesien: den taktiske stilen som skrives av poeter med fingeren på pulsen – på kritikernes eller publikums puls; den preventive stilen som skrives av poeter som holder seg innafor konvensjonelle rammer, som vil forhindre (mer eller mindre ubevisst) at noe nytt skal oppstå; og den konkurrerende stilen som skrives rått og brutalt eller kanskje vakkert ugrammatikalsk av poeter som energisk forsøker å bekjempe konvensjonene og tradisjonen. Som motvekt til disse stilartene fremhever (eller til og med oppfinner) Cagnone den nesten ikke eksisterende opphøyde stilen: en stil som springer ut av en holdning, en måte å leve på, der det sakrale danner et fikseringspunkt for alle opplevelser – det sakrale som nærværet av en annen tid, et annet rom, et felt hinsides liv og død , språk og språkløshet, mening og ikke-mening: en mulig hellig tid og et mulig hellig rom. «Det som har gått tapt i skriften: det er hva vi søker etter» skreiv Cagnone allerede i What’s Hecuba.
Gangart avsluttes med «Før og senere», disse tekstene kan fint tjene som en slags generell innføring i poesien som estetisk uttrykk (les den gjerne opp mot Ezra Pounds poetiske abc); her skriver Cagnone f.eks. følgende: «Poesien som utålmodighet med objektet – hvis bevegelser ikke har noen hast – må ta seg god tid, aldri gå forbi, aldri innhente».
Og for til slutt å feste buen: Cagnone uttaler aldri formelen, Cagnones verk er originalt, vesentlig, imøtekommende, komplisert, storslagent, presist. Og Gangart rommer alt dette i sin paradoksale asketiske kompleksitet.
Som et PS. vil jeg takke Ingamaj Beck i Stockholm for velvillighet og fordi hun satte meg på sporet.
1987, i gjendiktning av Ingamaj Beck, og der fant jeg blant
annet dette emblematiske diktet,som har fulgt meg siden med
sin inntagende og gåtefulle åpenhet:
Och när jag rör tungan
efter en så tät sömn, ser
händerna som under tiden
blivit mindre rörliga,
förstår jag att jag aldrig nådde fram
till visshet. Jag rör mig
över lugna ytor
och minns brottstycken och röster
från likgiltiga varelser
någonstans i kosmos.
Men det är jag själv
som resonerar i mörkret
— andras ord
inger mig inget tvivel.
Diktene i den nye boken, Index Vacuus (tomt register) fra 2004, representerer både en tilbakevending og en tilvekst til Cagnones allerede mangesidige verk. Også her, i denne urolige diktsekvensen, har de 49 diktene en særegen, forskyvende virkning på hverandre, som lag på lag med drømmer. Det er som om dikteren har søkt å hindre de enkelte fragmentene i å falle helt på plass, som om vi står overfor noe paradoksalt: et ønske om at språket skal hvile i diktet for å holde diktet våkent, en eiendommelig tvang, og en like eiendommelig frihet, man fristes til å sitere: «for å bygge ruiner».
Cagnone skriver et sted: «Poesi er et fremmedartet arbeid, noe søvnen kunne lære bevisstheten. Poesi krever at tanken er mottakelig, og ønsker seg en lærd tanke tilbake. Poesi er ikke en handling som samler verden som en oppfordring til mening, eller smiger av språket, men opplevelsen av en trofasthet som holder tilbake det uutsigelige. Poesi innebærer å bevege seg hinsides det man kan tenke.»
Index Vacuus er virkelig en utsøkt bok; slepen, med taggene intakt, dreven, med nysgjerrigheten i behold. Og ved å la det enkelte diktet finne og vinne posisjon i en rekkefølge, i sekvensens adskilthet og samtidighet, åpner Cagnone også for en mer inntrengende og forpliktende henvendelse; en stadig utvidelse av lesningen, eller sagt med andre ord: et glidende premiss for lesningens erfaringer. Helt tilforlatelig kunne man henvise til boken og si at Cagnones poesi bærer i seg rikt fasetterte egenskaper, og videre kunne man si om boken at den er som en syklus av knuste emblemer.
— Index Vacuus, gjendikted av Tommy Watz. Oslo: Forlaget Oktober, 2005.